foodonsundays

foodonsundays

Prosjekt matblogg

Det var min søster som kom med idèen. Matblogg!! sier hun entusiastisk en formiddag i april, vi var på vei til mor for å tapetsere. Lag en matblogg med oppskriftene dine! Idèen om å tapetsere sammen med søster, hos mor, med to barn som har perfeksjonert masing på inn- og utpust, uten at noen av søstrene har et snev av erfaring i tapetfaget, skal jeg utdype i et eget innlegg litt senere.

Det føles med en gang litt skummelt og skulle dele oppskriftene sine med andre matglade mennesker. Litt fordi det er mange utrolig flinke og dyktige hobbykokker som antakelig kan mye mer om mat enn en rusten gammel kokk som meg, og litt fordi jeg egentlig ikke klarer å bruke oppskriftene selv - jeg må alltid gjøre noe annerledes. Hver gang. Med variert hell. Men jeg har tatt notater og bilder de ganger jeg er godt over middels fornøyd med resultatet. Det håper jeg du blir også!

Utgangspunktet i denne bloggen er oppskrifter som krever litt tid, men som gir mye tilbake. Oppskrifter for søndager, eller andre dager du har litt ekstra tid.. Men, du vil også finne raskere retter, sideretter, forretter, etterretter og retter man bare må lage når man fyser på noe godt. Men altså, flesteparten tar lang tid - og blir desto bedre.

Oppskriftene er forøvrig med mindre annet er oppgitt alltid til 4 personer.

Lykke til!

Og du! Du må gjerne "like"bloggen på Facebook - //foodonsundays.com

Vår i Milano

Når du har god tidPosted by foodonsunday 01 Jun, 2011 23:47

Anemone Ville Våge på flyplassen. Fantastisk kvinne med fantastisk lange ben i fantastisk pene sko med like fantastisk høye heler. Kan man virkelig klare å bevege seg i slike?

Nei, man kan ikke det.

Det er årets møbelmesse i Milano, og alle som begriper seg på møbler reiser til Milano for å forstå mer. Våge sine lange ben i høye heler er i byen nettopp av denne grunn, og jeg skal snart oppdage at Milano er kjent for mer enn møbler. Nemlig sko. Ikke nødvendigvis lange ben i pene sko. Men pene sko. Alle italienske kvinner har pene sko.

Jeg er så definitivt ikke i Milano for å se på møbler. Eller for den saks skyld spasere rundt i pene sko. Jeg vil se byen. Drikke god vin. Spise godt. Nyte en barnløs helg med kjæresten min. I behagelige sko. Nærmere bestemt mine trofaste Nike Shox, som var hvite for 2 år siden. Nå skal jeg tusle rundt i timevis, uten å få gnagsår, uten å få blemmer, uten å få vondt i ryggen. For her snakker vi komfort. Vi snakker underordnet også relativt stygge sko.

Det tok meg en dag å forstå. Man går ikke med stygge sko i Milano. Ingen gjør det. Ikke jeg heller. Shoxene ble raskt byttet ut med gnagsår og blemmer, sår korsrygg, litt stiv og nølende gange, litt flakkende blikk utover dagen, men også hodet atskillig høyere hevet. Og pene brune italienske sko.

Like ved Porta Romano ligger det et fantastisk sted. En nyåpnet liten perle av en restaurant vi forgapet oss i ved første øyekast. Når man stiger inn i lokalet åpenbarer det seg en følelse av velbehag. En perfeksjonert balanse av samtlige sanser. På høyre side, en glassdisk fylt av hjemmelagede oster, spekepølser og salami i alle mulige varianter og størrelser, skinker, oljer, og nedlagte grønnsaker. Og det lukter. Det lukter moden skinke. Modne oster. Det lukter himmelsk. På venstre side, en bardisk traktert av skjønne bartendere som tryller frem de lekreste drinker og skjønneste viner. Langs veggen på midten, igjen en glassdisk fylt med fristelser, paier i alle mulige former, kaker, desserter – og menyen til Chef Monica som herjer kjøkkenet bakenfor. Hvitkalkete mursteinsvegger, summende latter og engasjerte servitører. Her blir vi.

En og en halv kveld tok det oss å bli ferdig med stedet. Og når vi tuslet ut i natten vår siste kveld, med veskene fulle av husets spesialiteter, deriblant 2 liter olivenolje vi ikke helt visste hvordan vi skulle få med oss hjem, var vi lykkelige. Vi var mette av inntrykk, og selv om vi egentlig kun hadde spist litt ost og skinke, en liten salat og delt en dessert, og akkurat passelige mengder med godt i glasset, var vi helt enige om at dette var den beste kvelden.

Italia er kjærlighet. Til mat. Til vin. En matkultur helt annerledes enn vår. Her elsker man sin skinke, og sin vin.

Et stykke oppe i åsen ved Ponte della Maddalene, i provinsen Lucca i Italia, bor Riccardo Masero. Hver søndag i hele sitt liv har Riccardo spist sin favorittrett. Ribollita.

Riccardo var ganske spebygd som liten, og hans mor Claudia lagde derfor sin gode næringsrike suppe til Riccardo for å gi gutten ekstra kraft og energi. Hver søndag fikk han Ribollita, laget med mors kjærlighet og gode råvarer. Og spiskammersets rester. Claudia satt alltid sammen med ham når han spiste. Hver søndag. Strøk ham på hodet og sa; spis denne suppen, og du kan gå ut og redde verden. Hver søndag.

Ribollita er i utgangspunktet en bønnesuppe fra Toscana i Italia. En tykk og mettende suppe, laget på grønnsaker, bønner og brød. Dette er husmannskost på sitt aller beste, og det finnes antakelig like mange oppskrifter på Ribollita som det finnes ferme blide bondekoner som lukter søte deilige mandelkjeks. Og hver eneste kone lager sin Ribollita slik at hennes mann feller en tåre.

Dette er min oppskrift.

300 g hvite bønner. Jeg bruker like gjerne kokte hermetiserte.

2 flådde tomater

1 skrelt potet

2 stilker stangselleri

2 gulrøtter

1 stk rødløk

2-3 skiver brød fra i går, kuttet i biter

2 fedd hvitløk

½ ts fenikkelfrø

6 blader salvie

1 pose spinat (som du må skylle godt)

8 dl lys kraft (svin eller kylling)

1 dl virkelig god olivenolje

Salt & pepper

Kål. I Italia brukes Cavolo nero, en langstilket mørkegrønn kål. Det nærmeste vi kommer i Norge er grønnkål. Får du ikke tak i den kan du bruke Savoykål eller ny norsk kål når den er på sitt beste i mai. Og du skal bruke en hel kål. Kutt den i tykke strimler.

Kutt grønnsakene (minus kål, spinat og salvie) i små biter, og stek de møre i god olje(minus kål, spinat og salvie). La de kose seg i 30 minutter på svak men fremdeles stekende varme. Hell over kraft og putt opp i kål, og la det koke ytterligere 40 minutter. Tilsett bønner, brød, salvie og spinat. La det trekke/syde i 15 minutter. Sett kjelen kaldt natten over.

Ribollita betyr egentlig re-boiled, altså oppvarmet. Og det er det vi skal gjøre på søndag. Varme opp suppen, og la den syde i 20 – 30 minutter. Så kan du kose deg. Og for alt jeg vet, kanskje slår hjertet ditt et ekstra slag også.

  • Comments(0)//www.foodonsundays.com/#post39